Jeg skulle ønske det var to av meg. Ikke en kopi, men faktisk to av meg.
Den ene skulle vært akkurat her. Bare levd livet i Norge som vanlig, oppleve alt som jeg vanligvis ville ha gjort. Den andre skulle vært i La Feria, USA.
Det er vanskelig å beskrive følelsen av å ha en familie og venner på andre siden av jorden. Folk som betydde så mye for et helt år av livet mitt, som hjalp meg å vokse og bli mer selvstendig. Som lærte meg hvordan verden fungerte for dem, helt forskjellig fra Norge. Mennesker jeg savner så intenst at det stikker i hjertet når jeg tenker på dem, hver eneste gang. Jeg har tatt til tårene mer enn én gang siden jeg kom tilbake til Norge, bare fordi jeg savner dem sånn.
Det er et slikt evig savn som bare ligger under huden på meg. Venter på å slippe løs. Om 63 dager er jeg tilbake, og jeg vet at jeg kommer til å gråte når jeg ser dem igjen.
Mange forstår ikke hvordan det er. Andre som har vært utvekslingsstudenter gjør nok det, men ikke nødvendigvis. Det er individuelt, og kommer helt an på hvor knyttet man ble til stedet og folkene man bodde med. Jeg forlot en del av meg i La Feria, og det gjør det vanskelig fordi jeg alltid savner noe. Er jeg i Norge savner jeg USA, er jeg i USA savner jeg Norge. Slik er det bare.
Man blir advart mot hjemlengselen mens man er utvekslingsstudent. Men hva med lengselen man får når man er tilbake? Den konstante følelsen av at man går glipp av et liv man skulle hatt i USA. Det er det ingen som advarer mot, selv om man burde. Det virker kanskje lettere å takle, men på noen måter er det ikke det. Når man er utvekslingsstudent vet man at familien er der når man kommer tilbake, vennene vil fremdeles være der og det meste vil være det samme. Men når man er tilbake i Norge, ferdig med året i utlandet, hvilken garanti har du for at du kommer tilbake dit? At de ikke glemmer deg til slutt? At ikke alle de du kjente drar vekk på college før du får besøkt dem igjen? Man har ingen slik garanti, derfor er det så vanskelig. Det er slikt man må passe på selv, holde kontakten med alle, og ikke ta det for gitt.
Jeg hadde et uforglemmelig år i USA, og ville valgt det igjen og igjen om jeg måtte. Men jeg skulle ønske folk forstod hvor vanskelig det er å være tilbake i Norge også ? at det faktisk ikke er like lett som folk kanskje tenker.
(bloggen jeg skrev på igjennom utvekslingsåret: www.americanlife.blogg.no

